"Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden" 1. Joh 2,15a

onsdag 22. mai 2013

Åndssituasjonen i Norge – hva venter oss nå?


Av Per Haakonsen, utlagt 3.5.2013. Hentet fra: http://www.josafat.no/Tema_i_fokus/2013/2013-05-03_Haakonsen_Per_Aandssituasjonen_i_Norge_Hva_venter_oss_naa.htm

Da jeg i sin tid konverterte til kristendommen – det er mer enn 40 år siden nå – sa jeg til mine nye kristne venner at dere må være klar over at de verdier som det norske samfunn bygger på ikke er forenelig med den kristne tro. De så uforståelig på meg. De forstod ikke hva jeg snakket om. Da jeg så gikk et skritt videre og sa at dette kommer til å ende med kristendomsforfølgelse. Nei, det var de overhode ikke i stand til å forestille seg.

For meg som nybakt statsviter var det helt problemfritt å se at de holdninger, verdier og tankemønstre som gjorde seg gjeldende i samfunnet stod i skarp strid med de verdier som vi finner i Bibelen. At kristen akademisk ungdom – jeg tilhørte den gangen kretsen rundt Oslo kristelig studentlag - ikke ville tenke i de baner, var i og for seg ikke overraskende. Som utenforstående var det ikke vanskelig å se at bibelinteressen gikk hånd i hånd med en makelighets-kultur. Tanker som skapte ubehag ville man ikke vite noe av.


1.
Noe av det første vi lærte som studenter var at Norge er et meget homogent samfunn. Til daglig var livet preget av at vi hadde èn skole, èn kirke, og èn kringkasting. Alle statsdrevne. Som innbyggere ble vi utsatt for den samme type påvirkning.

Den samme gjorde seg gjeldende på det politiske området. Vi hadde kun ett statsbærende parti. Selv om vi har et flerpartisystem så har forskjellene mellom partiene stadig blitt mindre og mindre. Stort sett mener vi det samme. Vi kan med god grunn sette spørsmålstegn ved hvor levende det norske demokratiet er. Det er i hvert fall ingen lenger som tør å sette spørsmålstegn ved den sosialdemokratiske samfunnsmodell eller om du vil ved Arbeiderpartiets virkelighetsforståelse.

Vi lever med andre ord ikke et heterogent samfunn der mangfoldet rår og meningsforskjellene brytes. Vi er vant med at det skal være en tanke, en holdning og en felles oppfatning av tingenes tilstand. Slikt skaper selvsagt harmoni og det er jo et gode. Men når samfunnet er så ”smalt”, så homogent, ligger forholdene også godt til rette for ensretting og manipulering. Det blir ikke takhøyde for dem som tenker annerledes.

Det er av betydning å være klar over dette når vi nå går inn på temaet: Hva venter oss når kristendommens posisjon i det norske samfunn nå forsvinner ut? Vil samfunnet ha kapasitet til å akseptere et helt annet verdisett enn det som det moderne Norge i dag bygger på?


2.    
For å kunne svare på dette må vi først slå fast at vi i dag lever i et såkalt post-kristent eller etter-kristent samfunn. Det er det alminnelig enighet om - også blant kristne intellektuelle. Politikere har for lengst tatt konsekvensen av dette og omdefinert innholdet i Grunnlovens paragraf 2 der det opprinnelig het at Den evangelisk lutherske religion forbliver statens offentlige religion. I dag har staten ingen religion, den er konfesjonsløs og det gjenspeiler også tilstanden i det norske folk. Undersøkelser viser at 70 % av det norske folk har ingen religiøse interesser i det hele tatt.

Så kan en spørre: når skjedde dette at vi gikk fra å være et kristent land til å bli et etterkristent land?

Det har sannsynligvis sammenheng med den nyorientering som fant sted på 60 og 70 tallet. Jeg tenker på, kvinnekamp, likestilling, kvinnelige prester og abortlov. På 80-tallet ble dette ført videre i samboerskap og homofilidebatten. Den viktigste kamparena var allikevel skoleverket. I 1969 opphørte kristendomsfaget å være kirkens dåpsundervisning. I 2008 ble den kristne formålsparagrafen for grunnskolen og barnehager strøket.

Gjennom alle disse sakene ble verdinormene i samfunnet omdefinert. Det tradisjonelle kristne verdisynet ble fortrengt. På slutten av 80-tallet var endringene i det store og hele gjennomført. Samfunnet var blitt sekulært. Kristendommen hadde mistet sin påvirkningskraft.


3.
Så kan en stille spørsmålet: hvordan kan det ha seg at det er blitt sånn?  Jeg vil antyde et trefoldig svar: Sosialisme, liberalteologi og unnfallenhet

Vi skal snakke litt om alle disse tre bitene.


4.     Sosialismen
la helt fra begynnelsen av kristendommen for hat. Kirken og de kristne ble blinket ut som hovedmotstandere sammen med borgerskapet. Religionen var i sin natur undertrykkende og var et resultat av klassemotsetningene. Både den moral og religion som kirken forkynte støttet det bestående samfunn. [1]

Kirkens maktposisjon lå i skoleverket. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 het det med prisverdig klarhet at ”kristendomskunnskap utgår av skolen fagkrets”.

Partiet hadde sine åndelige røtter i marxismen og for en god marxist var religion opium for folket. Partiets nestsjef fra 1927 professor Edvard Bull la ikke fingrene i mellom. Han kan siteres på mange minnerike uttalelser, blant annet:

”Hele skolen må gjennomsyres av den socialistiske tankegang. Og den eneste måte vi kan nå dette på er, så vidt jeg kan se, at der bare ansettes socialistiske lærere. Barna skal gjøres til socialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.”

Bernt Oftestad professor i kirkehistorie skriver om Arbeiderpartiets skolepolitikk at den ikke bare var motivert av sosialisme men også av et glødende kristendomshat. [2] Kampen mot kristendommen var en del av den kommunistiske arven.

Nå kan man innvende at dette gjaldt forne dager, slik er det ikke lenger. Partiet har forandret seg. Men så enkelt er det ikke. Finn Jor, Aftenpostens tidligere kulturredaktør, skriver at ” Arbeiderpartiet har modernisert kommunismen, men ikke tapt målet av synet. … Usynlig har Marx hele tiden vært til stede i tenkningen omkring utviklingen i Norge.” Pragmatisk politikk har riktignok erstattet dogmene. Det tales ikke lenger om det ”klasseløse samfunn”, men om ”fellesskapet” og ”velferdsstaten”. Terminologien er endret men meningen er stort sett den samme.[3] Fremdeles Finn Jor.

Arbeiderpartiet har hele tiden visst hva de ville, selv om dette ikke alltid ble uttrykt i klartekst. De ville ha et sekulært samfunn fri for all religion. Religionen var å forstå som en maktkilde for kirken og borgerskapet. En maktkilde utenfor seg selv kunne Arbeiderpartiet ikke akseptere.


5.     Liberalteologien
. Liberalteologien er knyttet opp til kulturliberalismens inntog i Norge. Det skjedde på slutten av 1800-tallet. Ideene var hentet fra opplysningstiden. Det var troen på menneskets iboende evner og på at fornuften alene kunne være rettessnor for livet. Kristendommen ble sett på som en fiende av åndsfriheten og en hindring for utfoldelsen av det frie menneske.

Liberalteologien førte med seg en bibelkritisk holdning. Tekstene måtte prøves på fornuften og den almenmenneskelige erfaring. Målet var å reformere Bibelen slik at den ble mer akseptabel for folks tankegang. Den bokstavtro forståelse av Bibelen – den såkalte biblisisme - ble angrepet. Underne skulle ut, det samme skulle vredens Gud og all snakk om fortapelse.

I tråd med dette har vi i dag fått et helt annet Gudsbilde enn før. Den Gud vi møter i kirken i dag er sjenerøs, inkluderende og nådig. Han krever ikke offer eller stedfortredende straffelidelse for å tilgi synd. Hva gjelder Jesu forkynnelse har den som mål å skape menneskelig fellesskap bygget på gjensidig respekt og anerkjennelse. Det er da også dette som er blitt kirkens prioritering nr 1 – fellesskap og hygge. All tale om vredens Gud, om menneskets fall i synd og behov for frelse, er borte vekk. Slikt skaper bare mistrivsel og hører fortiden til.


6.     Unnfallenhet.
Hvor var så kristenfolket i disse avgjørende etterkrigsårene?

Da Arbeiderpartiet i 1946 overtok Oslo lærerhøgskole – Indremisjonens høgborg – skrev Carl Fredrik Wisløff at kampen mot nazismen hadde tappet kristenfolket for alle krefter. Det var ikke innstilt på å ta kampen opp mot et nytt statstyranni. Kristenfolket var gått inn i en ”åndelig dvaletilstand”.[4]

Allikevel – ved to anledninger prøver kristenfolket å reise motstand.

Det første store slaget i åndskampen etter krigen kom i forbindelse med Hallesbys tale i NRK der han formante til ikke å vente med omvendelsen til det ble for sent og risikere å våkne opp i helvete. Dermed brøt helvetes-debatten løs og den varte i fem år. Biskop Schjelderup i Hamar mente at all tale om et helvete ikke hørte hjemme i kjærlighetens religion.

Det var liberalteologien som talte. Det norske folk sluttet helhjertet opp om Schjelderup og det gjorde også regjeringen. Etter å ha vaklet en god stund måtte Bispemøte i 1957 anmode Schjelderup om å fortsette i sin stilling. For kirken var dette et skjebnesvangert valg. Den hadde latt seg presse av folkemeningen fremfor å stå fast på Bibelen.

Selv om Hallesby fikk full støtte av lekfolket, var det klart at den bibeltro oppfatning nå var på vikende front.

Den siste krampetrekning fra kristenfolkets side kom i forbindelse med abortdebatten. Da Arbeiderpartiet i 1975 prøvde å kjempe igjennom loven om fri abort, mobiliserte kristenfolket og fikk i løpet av fire uker samlet inn 600 000 underskrifter. Loven ble stoppet, men vedtatt tre år senere.

Også kirken ga opp kampen.

Høsten 1982 åpner Bispemøtet for abort på sosiale indikasjoner. Argumentet var at kirken også måtte ta hensyn til ”den alminnelige samfunnsutvikling”.


7.
     Det verste eksemplet på avkristning er homofilisaken. Helt frem til 1972 var seksuell samhandling mellom menn forbudt i henhold til norsk lov. Da ble den siste bestemmelsen i straffeloven opphevet.

Kirken fikk seg aldri til å si at homofilt samliv var synd. Det som opptok den, var at den ikke ville ha homofile samlevende i vigslete stillinger. Men på kirkemøte i 2007 måtte man bare innse at også det slaget var tapt. Biskopene fikk gjøre som de ville når det gjaldt homofili og vigslete stillinger.

Det siste nye nå er det bispeoppnevnte Samlivsutvalg under ledelse av kirkens preses. Det mener at kirken bør gi adgang til ekteskapsinngåelse for likekjønnede par. Den kristne tro kan ikke bare være bundet av skriftsteder i Det gamle og Nye testamentet, men troen må også ta hensyn til den ”allmennmenneskelige livserfaring”, heter det.

Vel, vi har hørt dette lenge. Det er liberalteologien som taler. Skriften må åpnes med ”samtiden” og ”nestekjærligheten” som tolkningsnøkler. Slik talte biskop Gunnar Stålset i sin tid. Og slik talte biskop Schjelderup før ham.

Skriftprinsippet ”Bibelen alene” – sola Scriptura - forsvant ut på et meget tidlig tidspunkt. Det store raset kom i så måte med kvinnelige prester. Det var selve ”testfrägan” sa Bo Giertz, biskop i Göteborg. Årstall 1977. Dersom vi ikke maktet å tro som apostlene, det vil si holde fast på Guds ord, ville vi begi oss inn på en rutsjebane som ingen ende hadde. Han skulle få evig rett.

Vel, jeg skal ikke nevne flere eksempler. Jeg tror vi alle har en grei forestilling om hvor vi står. Det er med årene blitt en meget stor avstand mellom folkemeningen på den ene siden og kristen tro og tanke på den annen side.

Dersom vi i dag skulle gå ut på gaten og si til folk at vi er imot likestilling, samboerskap og homofili, da ville de nok se rart på oss og spørre: Si oss, hvilken planet er dere i fra? Og hva gjør dere her blant oss?

Dette er ikke bare et tanke-eksperiment. Et ektepar jeg kjente oppsøkte sin menighet for å stille seg til disposisjon for menighetens arbeid. Men de hadde et forbehold. De sa: vi er imot samboerskap og homofili. De fikk klar beskjed: da har vi ikke bruk for dere.


8.
Før vi nå går videre vil jeg gjerne ha sagt noen ord om forholdet mellom kristendom og sosialisme. Mange tror at dette er forenlige størrelser. De føler seg tiltrukket av ord som solidaritet og nestekjærlighet og forveksler dette med en bibelsk tankegang.

Det kristne mennesket har sin autoritet i Skriften – i Guds ord. Vi har en åndelig dimensjon som sosialismen ikke har.

Sosialismen følger en materiell tankegang. Det vil si at den utleder sine verdier og sitt syn på tilværelsen ut fra det som er håndgripelig og registrerbart.  Mennesket selv blir til syvende og sist alle tings målestokk. Av det kan man selvsagt komme frem til en god almenmenneskelig moral – du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Men kristen moral blir det ikke.

Den kristne moral har sin basis i Guds ord – i en autoritet utenfor seg selv. Det er Guds ord som bestemmer våre liv og våre mellommenneskelige relasjoner. Og fordi vi er bundet av Ordet kan vi ikke akseptere en lovgivning som bryter det femte bud – du skal ikke slå i hjel, eller det sjette bud – du skal ikke drive hor. Vi kan heller ikke akseptere en lovgivning som rettferdiggjør åpenbare synder som homofili eller ukjønnet ekteskapslovgivning. Vi kaller det ikke nestekjærlighet å akseptere det Guds ord uttrykkelig forbyr.

Videre; kristendommen tar utgangspunkt i enkeltmennesket og familien. Familien er samfunnets egentlige byggeklosse. Det gjelder å hegne om familien om det skal gå samfunnet godt. Videre tror vi at samfunnet må legge til rette for enkelt-menneskets frihet og virketrang. Men det er synd å si at sosialismen ser det slik. For dem er hensynet til kollektivet og fellesskapet det styrende. Enkeltmennesket må underordne seg fellesskapets behov. De kaller det solidaritet.

For det tredje er det store forskjeller i synet på menneskets natur. Sosialismen tror på det gode i mennesket. Og fordi mennesket er godt er det også mulig å virkeliggjøre det gode samfunn. Kristendommen nærer ingen slike illusjoner. Tvert om. Vi lærer at mennesket er underlagt onde drivkrefter som gjør det helt umulig å realisere det gode samfunn her i tiden.

Det paradoksale er at troen på det gode mennesket skaper ideologisk fanatisme. Når man i utgangspunktet tar det for gitt at det er mulig å realisere det gode samfunn, tar man ikke så nøye med andre menneskers rettigheter. Når det gode samfunn skal bygges, er man nødt til å knuse noen egg.

Virkelighetsforståelsen mellom sosialisme og kristendom er altså meget forskjellig. Vi kan trygt tale om et grunnleggende motsetningsforhold.


9.
    Spørsmålet blir da: når virkelighetsforståelsen er så forskjellig, når de verdien vi sokner til står i så skarp motsetning til hverandre, hvordan kan vi da leve med hverandre?

Så lenge det hersket en form for maktbalanse mellom stat og kirke, mellom sosialisme og kristendom, hadde kristentroen rom i Norge. Men når kirken ga etter for staten, slik vi har sett det i alle etterkrigsårene, fikk sosialismen fritt spillerom til å sette sine verdier igjennom. Da ble også kårene for kristentroen mye trangere. I økende grad fikk vi et samfunn som ikke bare hadde skjøvet kristne verdier til side, men som også kom til å se på disse verdiene som noe uønsket.

Hvor vi i så måte står i dag kommer godt til uttrykk hos Arbeiderpartiets tidligere partisekretær Martin Kolberg. Han uttalte offentlig at konservative kristne grenser til å være reaksjonære.  Vi må tro at Kolberg med utrykket konservative kristne mener det samme som bibeltro kristne. Spørsmålet blir da: Hvor lenge vil det norske samfunn akseptere å ha en gruppe reaksjonære i sin midte? Og videre: kan slike mennesker betros ledende stillinger i samfunnet?  Må det heller ikke være slik at de gjøres til gjenstand for kontinuerlig overvåkning?

På sett og vis har Martin Kolberg rett. Som kristne er vi sand i maskineriet. Vi kan ikke slutte oss til lover og forordninger som står i strid med kristen tro. Og de fleste lover som går på etikk og familieliv gjør nettopp det. Vi kan heller ikke slutte oss til Arbeiderpartiets virkelighetsforståelse og fremtidstro.

Til dette kan vi også føye til at det norske samfunn er blitt så sentralstyrt og detaljregulerende at det går på bekostning av de frie menneskets selvutfoldelse og virketrang. Mennesket kan ikke realisere sin gudgitte kulturoppgave innenfor de trange rammer som den kollektive tenkning til sosialismen representer.

10.     La oss nå sammenholde det som vi hittil har sagt. Vi har talt om:

- et ekstremt homogent samfunn som er lett å manipulere,

- en sosialistisk ideologi som er kristendomsfiendtlig og som setter kollektivet over enkeltmenneske,

- kirkens kapitulasjon og kristenfolkets unnfallenhet.

I sum er det åpenbart at det tegner seg et nytt norsk samfunn. Det er også åpenbart at i dette samfunnet vil bibeltro kristne få store problemer.

Det er i fristende å henlede oppmerksomheten på Bernt Oftestads siste bok ”Etter Utøya”. Her peker han på at Arbeiderpartiet gjennom flere år har forsøkt å skape en ny norsk identitet, det han kaller for ”det nye norske Vi”. Han konstaterer at vi i kjølvannet av Utøya fikk vi en atmosfære av politisk ensretting. Tragedien skulle tjene som et moralsk imperativ for politisk innsats mot alle dem som ikke delte Arbeiderpartiets meningsunivers.

Oftestad mener at dette er illustrerende for den utvikling som pågår og for det som vi har i vente. Han skriver at statens mål er å utvikle en mental enhet i samfunnet, en ny ”konfesjonsstat.” Den konfesjonsstaten Oftestad ser konturene av er et totalitært samfunn. Om det skriver han: ”I det totalitære samfunn kreves ikke bare lydighet, men mental underkastelse, idet man må – i hvert fall ytre sett – tilegne seg makthavernes ideologi og mentalitet. Underkastelsen skal vise seg i hjertets og sinnets positive tilslutning. Vår nye nasjonale enhet synes å kreve en slik mental tilslutning.” [5]

Oftestads vurdering passer godt inn i vårt bilde. Ensretting og meningsterror. Salderingsposten i det nye norske samfunn blir de kristne som ikke kan slutte seg til Arbeiderpartiets fremtidsvisjon.

Interessent er også Oftestads syn på kirken. Her heter det at Kirken har fjernet seg så mye fra konservativ kristendom og sine lavkirkelige røtter at den fremstår som et velegnet redskap for Arbeiderpartiet.  Vårt nye nasjonale fellesskap krever en mental tilslutning, etter Utøya kalt ”kjærlighet”. Men dette er ingen kristen forstått kjærlighet, skriver han. ”Ikke desto mindre spiller en slik mentalitet en stadig større rolle i Den norske kirke. Det forlanges at samfølelsen og opplevelsen av fellesskap i kirken skal nedbygge klare og dype læremotsetninger.” [6]

Poenget for Oftestad er at både Arbeiderpartiet og kirken - på hver sin måte- arbeider for å realisere det nye norske Vi.  I dette nye fellesskapet blir det liten plass for meninger som splitter, og bibeltro meninger gjør nettopp det.

Kirken er altså blitt et redskap for venstresiden i norsk politikk. Oftestad sier et sted at Den norske kirke er i ferd med å bli et SV med sakramenter.[7]


11.
Det er rimelig klart at kirken har kapitulert – både med hensyn på liberalteologien og det politisk påtrykk. Kirken har langt på vei gitt opp sitt åndelige oppdrag. Den har - muligens med en viss rett – kommet til at budskapet ikke lenger kommuniserer med det norske folk. Derfor har den i en årrekke vært på leting etter en ny identitet og har funnet den i sosialismen.

For å kaste lys over det som venter oss kan vi gå til Bibelen. Der finner vi nemlig en beretning som illustrerer samspillet mellom samfunnet og kirken. Nærmere bestemt det sekulære samfunn og den avkristnede kirke.

I Johannes åpenbaring kapitlene 17 og 18 leser vi om skjøgen som har gått i allianse med Dyret. Skjøgen er etter gammel kristen tradisjon den frafalne kirke. Dyret er en satanisk åndsmakt som har gitt sin makt til denne verdens herrer.  Og så heter det: Jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod. Og jeg undret meg storlig da jeg så henne. (17.6)

Johannes undrer seg fordi han ser noe som for ham er utenkelig: kirken forfølger sine egne.

Mange har vanskeligheter med å forstå at kirken kan være skjøge fordi at i kapittel 12 leser vi om kvinnen som Guds menighet. Kvinnen kan ikke både være Guds menighet og skjøge samtidig, innvender man. Men her er det selve utviklingen som er poenget. Kvinnen var Guds menighet og ble skjøge. Budskapet er frafallet. Kvinnen / kirken ble det motsatte av det hun var ment å være.

Kvinnen taper sin dyd og sin hellighet ved at hun skikker seg like med denne verden. Kirken går i allianse med statsmakten og det verdslige samfunn. Og ved å gjøre det blir hun et redskap for denne verdens krefter. Men kirken vet hva den er falt i fra, derfor retter den sitt raseri i mot alt det som kan minne om dets åndelige røtter.

Nå er det ikke noe nytt i historien at kirken forfølger sine egne. Det har skjedd helt siden kristendommen ble statsreligion (i Romerriket år 380).  De forfulgte menigheter har ofte hatt det til felles, at de har hatt et nært forhold til Bibelen. Bibelen skulle være eneste norm for tro, liv og lære. Alt som de ikke fant belegg for i Bibelen, ble forkastet. En slik konsekvent holdning førte til at de kom opposisjon til den offisielle kirke – det være seg den romersk katolske eller den evangelisk lutherske.

12.     At det forholder seg slik er selvsagt dårlig nytt for oss som er bibeltro. Men vi må nok være forberedt på at det forfallet som allerede har funnet sted, bare kommer til å forplante seg videre. Snart vil også våre misjonsorganisasjoner gå samme veien og frafallet vil bare øke i styrke. Det må vi som kristne være forberedt på.

Spørsmålet blir da: Hva skjer med oss? Hvor skal det bli av oss?

Da vil jeg på nytt gå tilbake til de tankene jeg gjorde i mine første år som kristen. Noe av det som slo meg var at de kristne hadde organisert seg på en smart måte. De hadde bibelgrupper. Mange grupper og de møttes i hjemmene. Dette er en organisasjonsform som er meget velegnet for tider med forfølgelse. Det var også den måten kommunistene i sin tid organiserte seg på. De opprettet celler som opererte uavhengig av hverandre, og som var umulig å rulle opp fordi de ikke var del i et felles nettverk.

Går vi til Bibelen ser vi at det var nettopp slik de første kristne menigheter også opererte. De møttes i hjemmene. Det går blant annet klart frem av Paulus sine brever. Hils menigheten i deres hus, heter det flere steder. Bibelgrupper eller de små forsamlinger er altså svaret. Det betyr at den organisasjonsform vi trenger, allerede er der.

Det som tidligere har gitt oss et vern – kirke og organisasjon – er borte. For oss kristne blir det et tilbake til katakombene. Men dette gir ingen grunn til mismot. Snarere føler jeg en stille glede. Har de forfulgt meg vil de også forfølge dere, sier Jesus. En tjener er ikke større en sin Herre. De første kristne følte glede over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld, leser vi (Acta 5.41) Forfølgelsen er en bekreftelse på at vi hører Jesus til.

I trengselens tider vil mange falle fra. Det ser vi allerede i dag. De fleste som bekjenner kristennavnet vil nok velge å følge kirken – om ikke annet så av bekvemmelighetshensyn.  

Men for oss som henger fast ved Ordet er det godt å få rettet sinnet mot det ene nødvendige – Herren Jesus Kristus. Vårt rike er så allikevel ikke av denne verden. Her på jorden er vi fremmede og utlendinger. Kirkefader Augustin sa det slik: ”Den som kjenner ditt rette fedreland tar ikke feil og betrakter herberge som sitt hjem.” Forfølgelse skaper et himmelvendt sinn.  Det er et gode.

13.   Til slutt. Hva skjer så med det norske samfunn?

Vel, Bibelen gir også svar på dette. Som troende er vi lys og salt i verden, sier Jesus. Var det ikke for oss ville samfunnet ligge i mørket og råtne opp. Det sier noe om den betydning vi som kristne har.

De nye verdiene som nå er kommet i stedet for kristendommen, vil ikke ha bærekraft. De blir som sprukne brønner som ikke holder vann. Det vil skje en oppløsning i samfunnet. Hvor lang tid det vil ta, er det ikke godt å si.

Tankene går til beretningen om Sodoma og Gomorra. De byene ble fullstendig ødelagt på grunn av menneskenes synd. Men det viktige her er at de kunne ha vært reddet om det hadde bodd ti rettferdige der. Da ville Herren ha spart byene for ”deres skyld”, står det. Men nå bodde det altså ikke 10 rettferdige i Sodoma. Denne beretningen er et bilde på det som også lett kan bli Norges skjebne.


[1] Edvard Bull ”Kommunisme og religion” 1923 Sidene 26-31

[2] Bernt Oftestad ”Etter Utøya” 2012 side 71

[3] Finn Jor ”Kong Haralds Nei” 2008 sidene204-205

[4] Carl Fredrik Wisløff ”Norsk kirkehistorie” Bind III side

5 Bernt Torvild Oftestad ”Etter Utøya” side 57-58

6 Ibid s.58

[7] Ibid s.54
Holtet 28.04 2013, Per Haakonsen,  Email: phaak@broadpark.no

tirsdag 14. august 2012

Hooking the Jaws - The Current State of The Middle East (Part 1)

For many years, those of us seeking to understand Biblical prophecy have watched The Middle East knowing that passages such as Ezekiel 38 & 39 have yet to be. We have witnessed the loss of interest within the church about these things, and strangely enough a growing interest in "the end of times" in the secular world. Now many from that time have turned from their hope in Christ's soon return opting to put it in the things of this world. We have come to a time of continuous turmoil in The Middle East and the fulfillment of Jerusalem being a cup of trembling and a burdensome stone to the entire world. Yet, with each day more professing believers refuse to acknowledge the significance of the events transpiring. The bright side for those of us who believe the Word of God is that the harvest is indeed plentiful. We must be prepared that as with the harvest at Jesus first coming, the one before His second coming will be marked by much martyrdom.

Regarding the current situation in Syria, I have a sense of unease and distrust of all sides involved, especially in terms of what is reported to us by our media. Certainly, it has always been this way, but our society is locked in this "vise-grip" of darkness and confusion by a certain and lingering implicit trust that when it comes to issues beyond our borders, they will report truthfully. Without any real investigation by this media, whose job it was to do just that, how are we to actually know if what our governing officials are telling us is true?

As each stage has unfolded, especially since the terror attacks of September 11th, 2001, and even more so since the "Arab Spring," the foreign policy and rationale of our perspective governments, their alliances and leaders makes less sense with each passing day. The nebulous "war on terror" has done nothing but to destabilize and terrorize the entire Middle East. This strategy is one that has been openly communicated by individuals connected to the US State Dept. and UN for years and involves using war, government/commercial marriages and various means of deception to remake the global landscape to bring about a so-called new world order (how I hate having to use that term).

However, what bothers me the most and what is likely overlooked is that in every country that The US and our NATO partners have entered, whether it be Afghanistan, or Iraq, or where our long arm has exerted influence for "change," is that the Christians are being pushed out. And if they do not leave these new found "democracies," created by "The Americans" they face martyrdom. At the same time, Israel, the one and only country that does give believing Christians and all people, even Muslims, freedom in The Middle East, is consistently marked as the aggressor. When Jesus returns what county will have the most Christian blood on its hands? China? North Korea? Russia? On the other hand, could it be America, because we have steamrolled one dictatorship after another or used our CIA and black ops to create terror organizations to overthrow legitimate governments and leave power vacuums in other countries. In either case, Christians in those countries have it far worse than they did beforehand.

This does not mean that The Lord does use these sorts of things to bring His will to pass. It seems very evident by His Word that He does. However, all parties will be held accountable for their actions. Yet, very little of this result is owned up to by our government or has been reported in any fashion by our media. Additionally, the majority of Christians in America and the West are woefully 'ignorant' of this bloody and deadly consequence of their government's actions on their brothers and sisters in Christ

Concerning this we must distinguish between the corrupt political leadership, a fascist world economy involving huge multinational corporations in bed with national governments - and the individual performing the noble and Scriptural duty of defending ones family and country or perhaps trying to effect some political change for good. We also need to see how the pieces are falling into place for the lawless one to step into power because of utter desperation of people continually trodden down by governments and militaries from all sides.

One striking conclusion from the reports below and from other recent ones is that jihadists and Islamists currently (and in the past) benefit most from American actions. That is if they are "going along with the program." If not, we apparently "take them out," these days with a drone strike. This entire scenario does not mesh with the 'war on terror,' nor does its result seem to bother our leaders in Washington. If I were part of any government in The Middle East, especially Israel, I certainly would not trust the foreign policy of the USA, even with all the recent Congressional measures to punish Iran and support Israel. Moreover, Christians in The Middle East should beware any military moves by America; the outcome for you in every recent situation has turned out worse.

That said, successful leaders do not just suddenly go off "half cocked" and start killing their own people for "no reason" like the Western government officials and media like to portray them. Even though these countries are made up of many tribal factions that typically despise each other, in the past strong dictators kept the peace. I do not approve of how these men ruled but that is why Saddam Hussein, Mubarak, Gaddafi and Assad remained in power so long.

According to International Law (UN Charter VII: Article 51), it is legal for Assad to protect his country. The question would be why has one government after another in The Middle East been toppled and why? This is a very complicated issue and can obviously not be addressed with one simple alert. It is also imperative to remember that events in the world that surround Israel and the church are happing because they must happen and that Scripture will be fulfilled. This is not because of some sick and perverted Futurist mindset of the Bible believing Evangelical, but because our Omniscient God saw the end from the beginning, He saw the future before it happened and had it written down by men of God.

Putting together a picture from all the various reports, one picture sees the Western alliance as trying to keep as much "controlled chaos" as possible on the ground in The Middle East while a plan is in place to strengthen the Sunni states and install Sunni governments where they currently do not exist. This is a duel plan to cut off Iran and to deal with the global banking crisis according to various analysts. This also keeps the Saudi's happy, which sometimes I think is the foremost goal of Washington.

Another report below from PressTV of Iran states that Turkey, Lebanon and Iraq are those arming the group 'Free Syrian Army,' and that a week before the attack that took out four Syrian cabinet members a warning was given to "defect or face death." It is amazing to see the players of Biblical prophecy moving much more onto the main stage of the world. Does anyone else find it bothersome that while actual major events happen around the world, here in the West and especially in America we are assaulted with the usual celebrity beak-up or make-up gossip and nonsense that passes for news? It has become almost essential to go to the foreign press for world news coverage and we must praise The Lord for the Internet.

In the midst of this mix of events is the Magog alliance mentioned in Ezekiel 38-39, and the current situation may be just what it takes to "put hooks into your jaws." Just in the last year or so we have already witness a reshaping of the map that follows the Scriptural picture with changes in Egypt and Libya and that reshaping continues.

As always, my prayer is that this alert will help to give some insight as to what is taking place from both the natural and spiritual perspective and to remind us to view all things through the lens of Scripture.

May the Lord bless and keep you,
Scott Brisk

Kilde: http://campaign.r20.constantcontact.com/render?llr=azwev8bab&v=0012h5dFDYJvhlezUwZ3agLs7OTKFwbvnLqH7UgzuXF1P5S7zV4jVdFu2f9qzoOI-5BgAt5-1qe0kZGMQcQ92P4uYStIokTanLyBj8Pn955GjQNVPP7sAmfyiUeIRbbyYPCtB3nhhvv0jubA1NyTCtFB2AdCrJeT8jG

tirsdag 23. august 2011

A good thing to remember

 

"But the day of the Lord will come as a thief in the night, in which the heavens will pass away with a great noise, and the elements will melt with fervent heat; both the earth and the works that are in it will be burned up." (2 Peter 3:10)

Many Christians easily forget that mankind’s sin corrupted this world and the very ground was cursed (Genesis 3:17). All of creation groans as a result of sin (Romans 8:22). Droughts, floods, hurricanes, and tsunamis bear witness to this truth, but the good news is that the curse is only temporary.

Many people have resorted to worshipping this cursed creation. They may not bow before wood and stone, but they have become obsessed with carbon credits, climate change, and green alternatives, in futile efforts to save our planet. In some cases regulatory controls over the world’s resources have placed essential needs of many people in real jeopardy. Instead of mankind having dominion over creation and being good stewards of it, people are worshipping creation rather than the Creator (Romans 1:25).

Humanity is created in the image of God, and therefore we take priority over every other life form on this planet. Many Christians, influenced by evolutionary thinking that makes no real distinction between humanity and every other organism, have forgotten this truth and bought into the vain attempts to save earth from its inevitable fate. The Bible reveals God’s plans for creation. While we must be good stewards over the earth, we recognize this world is cursed for destruction.

Today’s verse mentions a time when this world will be destroyed with fire. Christians must realize that it is not our lack of carbon management, land care, recycling, or anything else that will cause this world’s destruction. The Lord will destroy this universe and bring about a restored creation in a new heavens and earth. No human being can prolong or shorten the life of this world.

Does this mean we should pillage and devastate the earth with careless glee? Not at all! In fact, we do not honor God by having contempt for His creation, even in its corrupted state. However, it does mean that my future in this world is not in the hands of man, but in God’s. Also, I am to honor the Creator and not the creation. This impacts my decision-making. If my focus is on the things of this world—even the good things—then I am in danger of putting my trust in what is already doomed. If my focus is on my Lord and Savior Jesus Christ, then my future home is in an incorruptible new creation.

(klippet fra http://www.answersingenesis.org/articles/2011/08/19/fate-of-this-planet)

søndag 26. desember 2010

Om Max Lucado

 

Ikke uden grund siger apostelen:
”Tro ikke enhver ånd, men prøv ånderne, om de er af Gud” 1. Johs. 4,1ff.


Thi et menneskes evige skæbne vil ofte være afhængig af, hvilke bøger det har læst, og til hvilken forkyndelse det har lyttet.

C. O. Rosenius, 'Samlede Skrifter', Bind XIII.
-------------------------------------------------------------------------------
Max Lucado springer ind i den Kontemplative lejr.
Fra Fromthelighthouse.com/blog
31. juli 2006.
Cure for the Common Life”, (På dansk: En kur mod sædvanligheden, tilf.red) af forfatteren, Max Lucado, er en bog om ’living in your sweet spot' (Frit overs. 'At være på din rette hylde', tlf. red.).

I kapitel ét pålægger Lucado læserne at ’være opmærksomme på den indre musik’ og fortæller, at hver enkelt har en ’guddommelig gnist’ (divine spark), idet han citerer mystikeren, Martin Buber, fra dennes bog, ’The Way of Man’ (en bog om jødisk mystik).
Buber er i slægt med panentheismen, idet han tager læren om Hasidisme (Jødisk mystik) til sig og tror, at den guddommelige gnist, som Lucado refererer til, er i ethvert menneskeligt væsen og i hver enkelt del af skaberværket.
Lucado citerer andre mystikere og kontemplative i sin bog, nemlig Saint Thomas Aquinas, Thomas Merton, Eugene Peterson og Richard Foster.
Det var Thomas Merton, der sagde:
"Det er en ærefuld skæbne, at være medlem af den menneskelige race,….nu ser jeg, hvad vi alle er….Hvis blot alle kunne se sig selv, som de virkelig er….Så tror jeg, at det store problem ville være, at vi ville falde ned og tilbede hinanden….I centrum af vort væsen er et punkt af intethed. Det er uberørt af synd og bedrag - et punkt af ren sandhed…Dette lille punkt…er Guds rene herlighed i os. Det er i enhver."
Merton og Buber deler den tro, at alle har en guddommelig gnist. Når Lucado citerer mænd af denne overbevisning og fortæller læserne, at de hver især har et ’sweet spot’, og så refererer til, at alle har en guddommelig gnist, bliver det meget forvirrende, og den uagtsomme, åndeligt søgende bliver overladt til at tro ham.
”Cure for the Common Life” har vundet godkendelse hos kristne ledere af forskellig slags. Deres navne findes på coveret på Lucado’s bog – både foran på indersiden og bagpå.
New Age-sympatisøren, Ken Blanchard, siger om bogen:
”Max Lucado har gjort det igen! Han har taget simple sandheder og gjort dem tilgængelige for os alle."

Richard Foster siger:
”Jeg er så glad for Max Lucado’s indsigtsfulde kald til os om at leve og arbejde, som vi er i os selv skabte af Gud.”

Sheila Walsh siger, at
” bogens budskab kan forandre dit liv for altid”.

Bob Coy (Calvary Chapel Fort Lauderdale) og Bob Buford ( skaber af Emerging Church) gav også rosende anmeldelser.
På bagsiden af bogen skriver Laurie Beth Jones:
”Denne bog kan kurere alt det højtravende vås, som måtte fejle dig.”
I sin bog, ”Teach Your Team to Fish”, oplyser hun:
“Jeg er blevet udfordret af meditations konceptet… jeg besluttede for nyligt at tage imod en invitation fra en ven til at opleve den rene stilhed i meditativ ikke-målrettet bøn…Jeg havde før kun sanset intellektuelt…men ved at gå dybt ind i bøn, kunne jeg næsten føle den.”
Lucado ser ud til at springe ud af kontemplativ-skabet. For nyligt figurerede han på ’Be still DVD’ sammen med Richard Foster og Beth Moore. I denne DVD fremhæver han vigtigheden af kontemplativ bøn og siger:
”Det er ikke nødvendigvis mystisk. Det er ikke hemmelighedsfuldt. Vi gør blot det samme med vore sjæle, som vi gør med vore kroppe.”

Men Richard Foster ville sikkert ikke være enig – kontemplation er mystik, og også på mange måder hemmelighedsfuldt.
Kristne ledere, med Kontemplative og New Age sympatier, er ikke de eneste, som elsker ”Cure for the Common Life”.

'Barnes og Noble Boghandler' begyndte for nyligt et New Age-fremmende projekt, som kaldes ”Øst-Vest”.
Det er ”en ressource til et bevidstgjort liv. Det åbner døre til selv-opdagelse, højere bevidsthed og sand forståelse”.
På deres bestseller-liste er fem titler – en af dem er Lucado’s bog, ”Cure for the Common Life”.
Her er, hvad Øst-Vest siger om Lucado’s bog:
"Ifølge New York Times og top forfatteren Max Lucado, blev du designet som enestående for at opfylde ét gudgivent formål. Og dvælende i din sjæl er kraften og lidenskaben til at indfri dette."
Som Dr. Phil McGraw skriver:
"Cure for the Common Life” kan hjælpe dig til at finde den eneståenhed, som sætter det hele i perspektiv og viser dig, hvordan du skal leve det ud hver dag, så at du ikke blot eksisterer i Guds skaberværk, men trives i Hans plan."
De New Age-overbeviste beundrer tilsyneladende Lucado's "guddommelige gnist" i enhver form. Og hvorfor ikke. Det er jo netop, hvad New Age handler om.
Men det spørgsmål må stilles:
"Hvorfor udgiver 'Thomas Nelson' (gl. kristent bogforlag, tilf. red.) endnu en bog, som støtter New Age ideer (tidliger udgivet "Yoga for Christians", 2006.), og vil denne bog blive ført i kristne boghandler og kirker, og blive anset for at være endnu en værdifuld bog for sødagsskolerne?"
-------------------
Oversæt. Lis J.
Klippet fra:
http://www.fromthelighthouse.com/blog/index.php?p=71&more=1&c=1

Forlagsgruppen Lohse har udgivet i alt 14 titler af Max Lucado.
Seneste udgivelse: 'En kur mod sædvanligheden', 2007. (Cure for the Common Life).

-----------------------------------------------------------

Fra Leder i 'Budskabet',
Januar 2007.
Af Mikkel Vigilius.
Det nye Testamente afslører under ét, at vores naturlige og kødelige religiøsitet altid tager sigte på et og det samme: At styrke og ophøje os selv ved at nedtone vores synd og ved at give os en oplevelse af selv at være gode - dygtige, indsigtsfulde, progressive, fromme, hengivne, åndsfyldte etc.

Guds mål med os er et andet og modsat. Hans gerning tager ikke sigte på at styrke os selv, men på ved loven at ydmyge og dømme os og ved evangeliet at give os hele frelsens, nådens og barnekårets rigdom i Jesus alene.
Det er vejen til en levende, frigjort og frelsende tro - på Jesus!

 

(Klippet fra Nyt i Natten; http://nyt-i-natten-mystik.blogspot.com/2007/04/om-max-lucado.html)

fredag 10. desember 2010

Regjeringen sier ja til datalagringsdirektivet

 

Det er nå klart at regjeringen vil støtte det omstridte datalagringsdirektivet. Dette EØS direktivet gjør at elektronisk trafikk skal lagres og deles med andre land etter visse regler. Dette er en kraftig innhogg i folks rettsikkerhet, ytringsfrihet og privatliv.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3942987.ece

lørdag 20. november 2010

Dramatisk ukultur i mange departementer i Staten

Aftenposten er i disse dager i gang med å avdekke en dramatisk ukultur i mange norske departmenter. Dette gjelder klipping og liming i forskningsrapporter som de selv har lagt ut på anbud. I flere tilfeller har forskerer blitt bedt om å forandre på konklusjonen i forskningsarbeidet. Dette for å tilpasse konklusjonen til statens egen politikk. Se linker under for å lese mer:

Staten klipper og limer i forskning: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3906007.ece

Ble forsøkt diktert av departement: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3904189.ece

Ba forskere slette negative resultater: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3913144.ece

søndag 7. november 2010

'Folkets Kirke' - et lunefuldt fartøj

Fra Etherzone.com
18. august 2000.
Af Paul Proctor.


En skræmmende beretning fra USA
I foråret 1995 gik jeg igennem døren til “The First Baptist Church” efter at have været noget af en fortabt søn i omtrent 10 år. Jeg havde for nyligt genindviet mit liv til Kristus og ville gerne igen være en del af en kærlig kirke-familie.

Da jeg kom ind og satte mig ned til den glade lyd fra et fantastisk kor og orkester, som priste Gud i sang, fyldtes mit hjerte og min sjæl af undren, sindsbevægelse og stor forventning.
Jeg var virkelig blevet forberedt til gudstjeneste.

Da prædikanten sluttede sin tale, var jeg blevet åndeligt forfrisket og påfyldt til ugen, der kom.
Hans budskab havde været klart, stærkt, overbevisende, bibelsk og fyldt af Helligånden.

Efterhånden kom jeg til at holde meget af denne broder i Kristus på grund af hans troskab over for og lidenskabelige kærlighed til evangeliet. Efter at være kommet i kirken i et par måneder vidste jeg, at jeg havde fundet et åndeligt hjem.

Et par år senere inviterede præsten mig til frokost i en nærtliggende country club, som han kom i. Han nævnte i forbifarten sit ønske om eventuelt at slette navnet “The First Baptist Church” og simpelthen kalde det ”Folkets kirke”, idet han påstod, at kirken i forvejen blev kaldt sådan af alle og enhver.

Jeg tog stadig efter mandens personlighed, så jeg smilede og nikkede bifaldende , da han fortalte mig, at han ønskede at føre kirken i “en ny retning”, bort fra “The Southern Baptist”-stemplet, som han følte, på en eller anden måde hidtil havde hæmmet os, og så komme videre til større ting. Uheldigvis uddybede han ikke, hvad “den nye retning” var, og jeg antog fejlagtigt, at han mente en forandring hen imod en ikke-sekterisk identitet.

I de kommende uger og måneder begyndte et nyt budskab at strømme ud fra talerstolen, ikke uligt hvad der, ( af alle steder), var kommet fra præsident Clinton’s podie, da hans skandale var på sit højeste.

Igen og igen syntes et budskab om "tolerance, forskellighed og enhed” at gennemtrænge næsten hver eneste prædiken. Det blev i stigende grad klart for mig, at præstens “nye retning” var verdslig, og at han nu blev ledet af nogen eller noget andet end Gud.

Der opstod gnidninger imellem os i tidens løb, eftersom hans prædikener vendte sig bort fra det evangelium, som fører til omvendelse og tro på Kristus, hen imod den social-psykologi, der handler om at gøre fremskridt.

Det er rigtigt, at Bibelen kalder os til at leve i fred med hinanden, at bevare og opretholde et sundt fællesskab med vore brødre og søstre i Kristus, men IKKE på bekostning af Gud.

Den præst, som jeg engang satte så højt, begyndte at recitere “gruppe-tænknings” banaliteter som: “DU KAN IKKE HAVE DET GODT MED GUD OG VÆRE UENIG MED ALLE ANDRE”, hvilket skulle forstås sådan, at det nu var på tide for os alle at gå på kompromis med vor samvittighed og vor overbevisning for fællesskabets skyld.

Dette er “Konsensus Processen” i arbejde, en 200 år gammel socialistisk hjernevasknings-teknik kendt af social-psykologer over hele verden som “Hegelian Dialectic”, udviklet af George Wilhelm Friedrich Hegel i det sene 1700-hundrede-tal. Det involverer at praktisere kompromiser for at opretholde og opnå social harmoni imellem modsatte grupper og/eller trosretninger.

”Hegelian Dialectic” skader specielt de af de troende, som af processen bliver tvunget til at acceptere det uacceptable for at opnå gruppens billigelse. Det er den humanistiske tænknings massementalitet og en afskyelighed for Gud.

Som I ved, er Bibelen FULD af gudfrygtige mænd - inklusiv Jesus selv - , der stod alene og døde, mens de kæmpede imod masse-mentalitetens kætteri.

At “være uenig med alle andre” var NETOP, hvad der fik Jesus naglet til et kors.
“Gå ind ad den smalle port; for vid er den port og bred er den vej, som fører til fortabelse, og mange er de, der går ind ad den. For snæver er den port, og smal er den vej, som fører til livet, og få er de, som finder den,.”(Matt 7,13-14.)

Dette varsler sandelig ikke godt for de præster, hvis primære dagsorden er kirkevækst og store antal.

Det var ikke en tolerant Jesus, der med en pisk rensede templet i Jerusalem for vekselerer. Det var heller ikke en tolerant Johannes Døber, der offentligt skældte ud på kong Herodes for at gifte sig med sin broders kone eller en tolerant Paulus, der stod op imod Peter for at fjerne uomskårne troende. Det var heller ikke tolerance, der i kirkens første tid fik de fleste af diciplene halshugget eller korsfæstet.

Nu er vi så gået ind i et nyt årtusinde , har krydset den berømte “Bro til det 21. århundrede”, som en nyopfunden tolerancens, forskellighedens og enhedens kirke.

Nu da dørene er smækket op for alt og alle, spørger jeg:
Er det kirken, der påvirker kulturen, eller er det kulturen, der påvirker kirken?
Hvem omvender hvem her? Se jer omkring og fortæl mig, hvad I ser?

Det varede ikke længe, før en vulgær kampagne for at skaffe kontanter begyndte i “Folkets Kirke” - som om man løb for et politisk kontor — komplet med banketter, middage, præmier, masser af flatterende taler, hædersgaver, præsentationer, private møder og speciel opmærksomhed til kirkens “store givere” (deres ordvalg, ikke mit), alt for at støtte et massivt byggeri af et high-tech “gudstjeneste-center” og en gæld på 12 millioner.

Når jeg i dag går ind i et underholdnings-kompleks en søndag morgen et sted, hvor der før var en helligdom, så ser jeg nu, hvor der før var kirkestole, en masse polstrede biografteater-sæder, en stor multi-media projector-scene, der hvor der før hang et trækors; et halvt dusin koreograferede entertainere optræde til bifald, hvor der før var et kor; et jazz/rock-band, som spiller soloer, hvor et orkester plejede at være; en ung sangerinde, som leder naive sange for et forvirret publikum, hvor en dirigent før ledede salmesang og lovprisning til Gud, og hvor engang en ydmyg Gud’s mand i jakkesæt og slips frimodigt forkyndte Gud’s Ord, er der nu en charmerende “facilitator” i golf T-shirt, der prædiker at vi alle MÅ AFSTED FOR AT GØRE FREMSKRIDT.

Netop for et par dage siden lyttede jeg til et optaget radioprogram på internet, som hed “Steel on steel”, vært John Loeffler. Han interviewede en tidligere lærer og ekspert i europæisk historie og filosofi, ved navn Dean Goetcher om “Hegelian Dialectic” eller “Konsensus Proces”, og om hvordan dette succesfuldt er blevet integreret i regeringen, medierne, militæret, lovhåndhævelsen, offentlig undervisning, universiteter, seminarier og endog i kirken, for at centralisere alt og forene os alle i den socialistiske tankegang om global ledelse.
Det global-socialistiske mål er og har altid været en een-verden regering og en een-verden religion.

Man har brugt “Hegelian Dialectic” i århundreder for at kontrollerer store folkemængder rundt om i verden og styre dem imod en “Ny Verdens Orden”. Ved slutningen af det timelange program nævnte han tilfældigt et par kristne organisationer, som var kendt for at forføre kirker ind i denne “Konsensus Proces” med “progressive” kirkevækst-programmer, og hvor dette kompromis får mange til at komme.

Fristelsen fra en sådan verdslig frugt er øjensynlig svær at modstå, endog blandt de mest trofaste præster. Ikke desto mindre ,--- det at gøre noget vanhelligt i Kristi navn gør det ikke helligt.

Da Dean Goetche nævnte en af disse organisationer som værende “The Willow Creek Association”, begyndte klokker at ringe, lys begyndte at blinke, og pludseligt var fem år med forvirring, strid og kontroverser mellem min præst og mig i et nu bragt til komplet klarhed.
NATURLIGVIS! ”Folkets kirke” hørte til "The Willow Creek Association"!

Da nu mine øjne, gennem supplerende undersøgelser kombineret med alt, hvad jeg havde lært igennem årene om global-socialisme, var blevet åbnet for de kødelige metoder, blev jeg overbevist om, at vi (kirken) var blevet bragt ind i “Konsensus Processen” ved hjælp af en socialistisk, humanistisk organisation, som stiller sig an som et kristent præsteskab, komplet med “forandrings-agenter” og “facilitatorer” (ulve i fåreklæder), som jeg selv var stødt på fra søndagsskole til søndags gudstjeneste.

Åbenbart var DETTE præstens “nye retning” for The First Baptist Church. Det kom ikke som nogen overraskelse under senere opdagelse, at Willow Creek’s grundlægger, Bill Hybels, er en god ven og privat præst for nationens mest berømte socialist og “facilitator”, Bill Clinton.
NU VED JEG, hvorfor min præst for omkring tre eller fire år siden begyndte at lyde så Clintonagtig i sine søndag morgen prædikener.

Da jeg gik videre med at undersøge "The Willow Creek Association", opdagede jeg, at tusinder og atter tusinder af etablerede kirker rundt om i landet var blevet forvandlede til sansedrevne “søger-kirker” NØJAGTIG som vores, under ledelse og styring af denne organisation (WCA), alle med det samme tolerance-, forskelligheds- og enheds-tema, et liberalt gudstjeneste format, overfladisk bibelsk lære, tyngde på komforten, lettagen på samvittigheden, udstyret med umådelige multi-media projector-skærme, store lydsystemer, eksotisk musik, ingen kor, kvindelige præster, følelses motiverede , humoristiske sketch, dansefortolkninger og bebyrdet med gæld på millioner af dollars efter at have bygget “kunststandens underholdningslokaliteter”, som de kalder “Gudstjeneste centre” .

Jeg tror, at da jeg så den roterende discobold, som glimrede foroven ved vores indvielsesfest for et par år siden, var det VIRKELIG bitterhedens øjeblik for mig personligt.

“Elsk ikke verden, og heller ikke det, som er i verden. Hvis nogen elsker verden, er Faderens kærlighed ikke i ham. For alt det, der er i verden, kødets lyst, øjets lyst, og pral med jordisk gods er ikke fra Faderen, men er af verden Og verden og dens begær går til grunde, men han, som gør Gud’s vilje bliver til evig tid.” (1. Joh 2,15-17.)

Jeg har hos bestemte medlemmer af kirkens stab for længst nedslidt min “velkommenhed”.
Dette er sket ved gentagne protester imod vor inddragelse i disse økumeniske bevægelser og også i kødelige ekstravagancer, begyndende med “mændenes bevægelse”; denne følelsesdrevne, opreklamerede, notabilitets-godkendte, åndeligt vildførte og nu finansielt bankerotte, organisation, kendt som “Promise Keepers”.

“Konsensus Processen” eller “Hegelian Dialectic” lærer der “facilitatorerne” at isolere, true og endog skamme deres kritikere til tavshed og til samarbejde med “Sårede følelser”, som deres licens og autoritet. Disse er også kødelige. Søgergruppernes accept og billigelse er magtesløse imod dem. Oprigtigt talt, jeg vil meget hellere have Gud’s accept og billigelse end mængdens.

Forstår I, The Willow Creek Association betoner “følte behov”, enhed, harmoni, fred og menneskelige relationer fremfor alt andet — akkurat som De forenede Nationer. Men dette er ikke evangeliet.

“Konsensus” handler om at gå på kompromis hen imod “gruppens tanke”, ikke Gud’s tanke.
Man kommer i overensstemmelse med det kollektive gennem massepres. Dette er den inderste kerne i kætteriet.

Centralisering imod globalisering er grunden til konsensus og forklarer,

hvorfor så mange store sammenslutninger har fusioneret til regerings kontrollerede monopoler;
hvorfor de to største politiske partier er blevet næsten ikke til at skelne fra hinanden;
hvorfor nationale grænser i praksis er blevet meningsløse;
hvorfor national suverænitet bliver afstået til Forenede Nationer;
hvorfor konstitutionen bliver ignoreret af vores egen præsident;
hvorfor “Millennium verdensfreds-topmødet for religiøse og åndelige ledere” mødes til august for at døbe en "Een Verdens Religion", og ledere fra 160 nationer mødes i September i UN til “Millennium topmøde” for at tage initiativet til en Verdens Regering, komplet med dets egen kriminalitets domstol, skattesystem og stående hær.

Uheldigvis er den ækle lille hemmelighed om konsensus processen, at hvert eneste spørgsmål, som bliver drøftet, sædvanligvis har et forudbestemt udfald bragt til veje af den deltagende “facilitator”

Forestil jer det!
-- Samvittighed og kompromis kan ALDRIG sameksistere. De er altid uforenelige.
Den ene MÅ overgive sig til den anden, for at der kan blive enighed. Konsensus vil derfor ALTID lede dets efterfølgere bort fra bibelske absolutter og autoritet(“Således siger Herren----“), for at opnå gruppens accept og godkendelse.

Vi ønsker alle at blive elsket, gør vi ikke? Nogle af os er desperate efter at blive elsket.
Det er uden tvivl derfor, så mange har givet deres liv til underholdnings- og filmindustrien og gjort Hollywood til deres “Smaragd By”. De er igennem det 20. århundrede blevet oplært i , at hvis blot de kunne blive en stor stjerne , ville de blive elsket og accepteret af alle. Ønsket om at BLIVE ELSKET er naturligt, men at elske dem, som ikke er enige med os, er unaturligt og svært.

Jesus sagde: “Du skal elske Herren din Gud af hele dit hjerte og hele din sjæl og af hele dit sind. Dette er det første og største bud. Og det andet er det ligt: Du skal elske din næste som dig selv.”

Til trods herfor har millioner af børn i et halvt århundrede lyttet til og lært, hvad Troldmanden fra Oz fortalte tinmanden: “----et hjerte bliver ikke dømt efter, hvor meget du elsker, men efter hvor meget du er elsket af andre.”

Dette er konsensus over overbevisning, begærlighed over samvittigheden og kødet over ånden, kætteriet fra Hollywood og lønnen fra Willow Creek — at følge flokken og kulturen for at blive elsket og accepteret.

"Der er veje, som synes en mand rette, men dog ender i døden.” ( Ordsp 14,12.)

Sagens kerne er dette: Willow Creek er en ”showboat”, solgt som et kristent krydstogt, som til sin tid vil blive husket som en anden Titanic. The First Baptist Church er virkelig blevet “Folkets kirke”, for det er nøjagtigt, hvad de har valgt at følge og adlyde — FOLKET.

Unødvendigt at sige — efter 5 lange og frustrerende år om bord på dette lunefulde fartøj, vil jeg gå ud og søge efter en ydmyg fiskerbåd, hvor vandet er roligt, nettene er fulde, besætningen er trofast og Kristus er kaptajnen, for som Paul Harvey siger: “Nu kender jeg RESTEN af historien”.

“De forstår ikke, og de indser ikke, for deres øjne er lukket til, så de ikke kan se, og deres hjerter ikke kan fatte.” (Esaj. 44,18).
---------------------------
Kilde: http://etherzone.com/2000/proc081800.html
Oversæt: Lis Jensen

Fra Nyt i Natten; http://nyt-i-natten-kommentar.blogspot.com/